jeg flyter

Jeg og Gina feministblogger. I dag postet jeg mitt første innlegg.

www.friflyt.wordpress.com

 

word

 

lykkelige omstendigheter og nedmuntrende endings

Jeg er ikke en sånn som tenker veldig mye på omstendighetene. Altså hvordan ting hadde vært under andre omstendigheter.

Men når jeg satt der på stolen med ditt lydspor på øret, og det var lyder jeg hadde bestemt meg for å mislike, jeg bestemte det for lenge siden, lenge før du fantes, da tenkte jeg på disse omstendighetene.

Jeg smilte og hadde dine lyder alt for høyt i høretelefoner som luktet ute, skogen. Du har hatt dem på deg når du var i skogen. Det er derfor de lukter skog. Det er fint. Lyden var for høy, det gjorde nesten vondt, hallo hallo, jeg hører ikke hva jeg vil. Jeg skrudde ikke ned, utelukkende av den grunn at jeg skulle tøffe meg. Jeg vil at du skal synes at jeg er tøff. En sånn jente som kan noe, som vil noe, som ser noe andre ikke ser og snakker der andre springer. En som leser tjukke bøker og forstår dem, som hyler nedpå brun sprit og spiller gitar og hører på høy musikk, mye høyere enn de andre på platekompaniet, for eksempel.

Det skal være meg, i dine øyne. Så jeg skrudde ikke ned. Og jeg hørte på dine lyder, og jeg hørte ingenting annet. Jeg smilte, og du lo av meg. Jeg nynnet, jeg glemmer meg rett som det er. Pokeransikt er for idioter. Jeg bløffer aldri, ikke engang i kort, og jeg er ikke flink til å skjule hjertet mitt. Det vises godt.

Du så på meg som hørte på ditt lydspor, mens du skrev på en e-post, som jeg først senere skjønte var til meg. Og jeg tenkte at hvis denne musikken skulle være vårt lydspor, hvis den hadde vært det i en film, da hadde vi fått en happy ending. Jeg bestreber meg på å ikke bruke engelske uttrykk i språket mitt, men det finnes ingen annen måte å si det på. Vi hadde fått en happy ending dersom filmen om oss hadde hatt dette lydsporet. Det tenkte jeg. Den tanken ledet meg over til tanken på omstendighetene.

Omstendighetene som livene våre er pakket inn i. Jeg liker dem, stort sett. Likevel. Når jeg satt der, på knærne, på stolen som kan vippe selv om føttene er plantet stødig på bakken, og lente meg fremover over bordet ditt, slik at utringningen min vistes og du kunne se at jeg fortsatt har de fineste puppene vi vet om, da tenkte jeg på andre omstendigheter. Da ville jeg gjerne bytte ut de vi har nå. Har du kvitteringen? Jeg er ikke helt fornøyd med fargen, kan jeg få utlevert noen andre omstendigheter? Jeg er villig til å betale et mellomlegg. Tror jeg.

Jeg er ikke en sånn som tenkter så mye på omstendigheter. Jeg gjorde det en dag i forrige uke. Egentlig er jeg veldig flink til å forholde meg til virkeligheten. Jeg er litt beinhard på det der. Jeg lever i livet mitt, jeg vet hva jeg skal gjøre og tenker ikke så mye på hvorfor ting ikke er.. annerledes? Lettere? Nå er det som det er, og da skal jeg ha det så bra som jeg kan ha det i virkelighetene mine. Jeg stortrives. Det er sant. Jeg er noe i nærheten av lykkelig. Jeg ler høyt, og jeg har kjøpt en bukse. Jeg går aldri i bukser, jeg får så stor rumpe i bukser, og leggene blir for tynne og knærne stikker ut. Jeg kjøpte en i går og jeg ser at jeg er hot i den. Det er ikke på grunn av rumpa mi, det er på grunn av at jeg er noe i nærheten av lykkelig. Det er sant.

Jeg har det fint, og er ikke en sånn som tenker så mye på omstendighetene. Det er sånn et voksent ord uansett. Dersom de andre hadde vært der, de andre omstendighetene, altså, så hadde jeg sagt ja.

Jeg syntes bare at du skulle vite det.

lydspor: Coldplay - What if

 

Og når jeg våkner, skjønner jeg hvorfor alle halv-gode filmer som skal beskrive at noen er fyllesyk, bruker den samme musikken. Fordi det er sånn det føles.  Som om man går i høye hæler over en gigantisk lp, og spilleren er stilt inn på gal hastighet, og lydene blir skjeve, og balansen blir umulig å holde.

Jeg ser meg i speilet og ser at håret mitt vitner om sengeaktiviteter langt morsommere enn hva jeg kan erindre å ha fått i går kveld. det faktum at jeg fortsatt har på meg strømpebukse og t-skjorte, gjør meg rimelig sikker i min sak, det er nok bare eventuelle drømmer som har gitt meg pule-sveis.

Det ligger en eim av røyk over hele leiligheten, hvorfor skal vi røyke inne bestandig? Det starter på verandaen, så trekker vi inn i døråpningen, og etterhvert som vi kommer faretruende nært bunnen av vinflaska, så orker vi ikke engang å åpne døra.  Det samme skjer hver gang. Jeg må smile av oss. Vi er fine.

På gulvet ligger det glassbrått. Vi knuser glass når vi drikker vin. Det er ikke med vilje, altså, men det skjer. Jeg har forsøkt å rydde. Jeg har lagt en avis oppå skårene. Det hjalp ikke nevneverdig, men jeg forsøker. Vi forsøker alltid. Og vi blir bare bedre og bedre.

Og jeg ser rundt meg i leiligheten, og jeg smiler. Selv om det føles som om jeg har pels på tennene, og at jeg har spist et ekorn og har hårballer i halsen, selv om huden min kjennes ut som om den er tre nummer for stor og øynene henger tunge til langt ned på kinnet, og jeg skulle vært på jobb for en time siden, så smiler jeg. Jeg har  noen timers rydding foran meg, men jeg smiler. Dette rotet det er bevis. Dokumentasjon på et vennskap, og samtaler som alltid beveger meg, og glass som alltid knuses.

Dette “alltid” som jeg referer til, er bare tre måneder gammel. Et spedbarn når det kommer til evigheter.

Så mye kan sies om vennskap som har vart for bestandig. Der man kjenner hverandres tanker og setninger uten å si dem, hvor man har fulgt hverandre, og kjenner hverandres historier og arr. Der man har lært seg hva man skal unngå, hvilke historier man ikke skal rippe opp i, hva man skal spørre om og hva man absolutt ikke skal spørre om. Det er kjent terreng, det føles som hjemme. Jeg elsker å være hjemme.

Nye vennskap fortjener imidlertid også sine minutter i lyset. Jeg elsker å bli venner med noen. Og jeg elsker det øyeblikket, når man sitter der, og kanskje forteller man en historie, en som mange har hørt fra før, men ikke denne her, og når jeg kommer til poenget, og jeg bygger opp til poenget, og jeg fekter med armene og gestikulerer, og en ny venns latter triller gjennom luften, og jeg ler også, og det er så lett, og akkurat i det øyeblikket skjønner jeg kanskje at vi er venner.

Nå er det du og jeg.

Før var du deg, og jeg meg. Vi angikk ikke hverandre. Vi har ikke forandret oss, men nå angår du meg. Nå er ditt liv mitt anliggende, og jeg gleder meg til du kommer tilbake. Det kribler i meg, og vi skal alltid være venner. Nå er det du og jeg.

lydspor: Indigo Girls - She’s saving me

 

feministisk fredag

Kamerater!
Tema for denne ukes feministiske fredag:

Kjønnskvotering.

Jeg tipper at flere av dere allerede nå rynker brynene, og at dere er veeeeldig skeptisk til radikal kjønnskvotering. 

 Egentlig er denne instinktive uviljen mot kjønnskvotering forståelig nok. Det er jo forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn – nettopp det vi som gode feminister ønsker å utslette.

Likevel er jeg altså (sjokkerende nok) FOR radikal kjønnskvotering.

 Grunnen til det er utrolig kjedelig og unormalt pragmatisk til meg å være;

 Det er det eneste som fungerer.

 Jeg har til gode å se at andre metoder gjør noe med en ikke tilfredsstillende kjønnsbalanse. Dersom noen av dere har forslag, mottas de med takk.

Foreløpig har vi altså dette ene å forholde oss til. Radikal kjønnskvotering. Det er som med sosialdemokratiet. Muligens litt kjedelig, men det er det eneste som fungerer.  

Til og med i næringslivet skjer det ting når man tyr til kjønnskvotering, verden beveger seg fremover. (Se bort ifra artikkelens hårreisende dårlige overskrift.)
Skepsisen mot å ”vedta seg frem til likestilling” i næringslivet var stor. Særlig den alltid sjarmerende Stein Erik Hagen hadde mye på hjertet. I et intervju i VG i 2005 uttalte han blant annet:

”Om 100 år er det sikkert like mange kvinner som menn i ledelsen, men det må skje på en naturlig måte. Kvinner er på vei inn i næringslivet, og de vil komme mer og mer. Når de i større grad er på plass i næringslivet, vil det også vise seg i ledelse og i styrene. Da vil de også få plass der”.

Jaha, ja.
Om 100 år, ja.

Hastverk er som kjent lastverk. Jeg tror likevel jeg er hakket mer utålmodig enn Stein Erik Hagen på dette området. Særlig når man ser hvor USANNSYNLIG sakte det går på det ”naturlige” viset.

Tallene som blir presentert i artiklene ovenfor, viser egentlig bare noe vi har visst lenge;
for det første at radikal kjønnskvotering fungerer etter sin hensikt, og for det andre at det er nødvendig.Man skulle tro at en slik kunnskap førte til utstrakt bruk av det som viser seg å være et utmerket hjelpemiddel for å oppnå et mer likestilt samfunn. Likevel møtes fortsatt forslag om kjønnskvotering med en overraskende sterk motvilje blant norske kvinner og menn. Jeg tror det skyldes mytene om hva radikal kjønnskvotering er, og hva det fører med seg.

Myte 1: Radikal kjønnskvotering innebærer at ukvalifiserte kvinner tar jobben fra kvalifiserte menn.  

Dette stemmer ikke. Man blir ikke kvotert inn en jobb man ikke er kvalifisert til. På de områder hvor kjønnsbalansen er ekstremt skjev, viser det seg imidlertid at menn blir valgt nettopp fordi de er menn. Det er for å gjøre noe med denne sosiale kvoteringen av menn at kvinner må kvoteres inn organisatorisk. Forutsetningen for at man i det hele tatt blir vurdert, er likevel at man er kvalifisert og kompetent til den aktuelle stillingen. Radikal kjønnskvotering må brukes for å forhindre at kvalifiserte kvinner ikke blir ledere fordi de er kvinner.

Denne urettferdigheten hvor kvinner blir valgt bort på grunnlag av sitt kjønn, opprører av en eller annen grunn ikke like mange som den ”urettferdigheten” det er når kvinner blir valgt på grunn av sitt kjønn.

Myte 2: Hadde kvinnene vært dyktige nok, hadde de fått jobben uten bruk av kvotering.

Galt igjen. Kvinner må prestere bedre enn sine mannlige kolleger for å oppnå de samme stillingene. På juridisk fakultet i Bergen var i 2006 kjønnsbalansen blant professorene 93/7, i mennenes favør. Dette er ille i seg selv, verre blir det når over 60 % av studentene har vært kvinner siden 2003. Det viser seg også at de kvinnelige professorene som blir utnevnt har flere publikasjoner på CV-en enn sine mannlige kolleger. I realiteten må altså kvinner være bedre enn mennene, fordi de må kompensere for sitt kjønn.

Kanskje er det grunnen til at kvinnene er lønnsvinnere i akademia, etter at de først har kommet seg inn.

Myte 3: Kvinnene som blir kvotert har ikke fått jobben ”selv”, og vil derfor ikke klare presset, men bli sett på som annenrangs av sine kolleger og seg selv.

Argumentet om at kvinner blir sett på som annenrangs dersom kvotering tas i bruk er tåpelig. Først og fremst fordi kvinner i forhold til lederstillinger blir sett på som annenrangs i utgangspunktet. Menn er det foretrukne alternativ – kvinner unntaket. For å bøte på dette må kvinner slippe til. Og nå de gjør det, endres jo oppfatningen av hvordan kvinner er som ledere.

Det beste eksempelet på det er Gro Harlem Brundtland. Da hun ble leder for Arbeiderpartiet, var det et resultat av kvotering. Hun var klar over det, ærlig om det og stolt av det. Hennes ”kvinneregjering” (med flertall av menn) var også et resultat av aktiv radikal kjønnskvotering. Det ble lett med lys og lykter etter de kvinnene som hadde kompetanse til å lede et departement. I motsetning til mennene, var de ikke lett å finne, fordi de ikke tidligere hadde sluppet til. Det er ikke det samme som at de ikke fantes, eller at de ikke var kompetente. De vistes bare ikke like godt som sine mannlige konkurrenter. Deres kjønn var en faktor som talte mot dem, og dette ble utlignet ved å bruke radikal kjønnskvotering.

Og takk og pris for det. Etter Gros andre regjering har det vært umulig for hennes mannlige etterfølgere å sette sammen regjeringer med mindre enn 40 % kvinner. Takket være Gros bruk av kjønnskvotering, er det nå helt normalt med kvinnelige ministre. Regjeringen Stoltenberg II var blant de første i verden med kvinneflertall – noe som knapt nok ble nevnt i Norge. Det er ikke lenger en nyhet når kvinner leder departementer i dette landet. Kjønnskvotering endret folks holdning til kvinner i politisk ledelse.

Det er i seg selv god nok grunn til å benytte seg av det.

lydspor: Radka Toneff - I Don’t Come Easy

 

Du vet hvordan noen dager bare passer? Eller, for å si det på en annen måte, noen dager virker det som om alt passer. Det flyter. Hele verden er smurt inn med fett, og du kan bare seile gjennom den, med et smil om munnen. Verdensmester, herskerinne over alle trampoliner, dronning over alle hoppeslott.

Til og med du kan ikke røre meg da.
Du kan si hva du vil, du kan slå meg eller klore ut øynene på meg. Du kan til og med si at du elsker meg, det spiller ingen rolle, jeg er teflon for ordene dine, og du kan ikke egentlig røre meg. Jeg har mest ting når jeg dør, jeg vinner. Og hvis jeg skulle vinne eller dø akkurat på en slik dag, ville jeg bare smile, ruske deg i håret, og sagt; “Your girl is lovely Hubble.”

Jeg bor på verdens vakreste sted, og snart kommer høsten. Jeg merker det på meg, når jeg står opp om morgenen må jeg bruke skjerf. Det er ikke fordi sommeren er kald, det er fordi høsten melder sin ankomst. Hun er på trappene. Jeg sklir ned gelenderet og får flis i rumpa. Det er det som er farlig med å være verdensmester i en verden full av bakefett og teflon. Før du vet ordet av det, blir du for sikker på å ikke bli skadet, også blir du uforsiktig igjen. Jeg hater når det skjer. Det vil si, når jeg glemmer at jeg hater det, så elsker jeg det. Er det noen som vet hvordan man får ut flis av rompa?

lydspor: Ani Di Franco - you had time

 

 

Jeg har det for bra. Jeg orker ikke å skrive akkurat nå, jeg har ikke tid. Jeg synger, ser du ikke det?

 

det er ikke så rart.

Er det ikke merkelig, hvordan et steinansikt som kan stå seg gjennom vær og vind, ikke vike en tomme for rasende blikk, for spott eller all verdens gode argumenter.. hvordan det sprekker når man får trøst og støtte fra uvented hold?

Når jeg ser ordene på skjermen, så skjønner jeg at det slett ikke er merkelig, det er helt logisk, det er en eldgammel sannhet. Det er som legenden om Narnina, som den historien om når sola og vinden krangler om hvem som er sterkest, “Taming of the shrew” og enhver romantisk komedie. Eller ikke _enhver_, men alle de med en sterk men vanskelig kvinne som er kronisk singel og virker kald - i begynnelsen. (Når jeg tenker meg om kan vel dette kjapt oppsummeres som alle romantiske komedier som er helt eller delvis plagiat av “Taming of the shrew”.)

Steinansiktet mitt sprakk i går.

Jeg begynte å gråte. På fylla. På et utested!
Herregud det er så flaut å tenke på at jeg nesten rødmer her jeg sitter alene på kontoret.

Jeg var så klar for bare å ta imot mer. Jeg smilte, lo det bort, drakk øl og hadde is i blikket og et hjerte som banket så hardt i meg at jeg var sikker på at det kunne vises på utsiden av genseren min. Jeg var rasende, og jeg er ikke vant til å holde det inni meg når jeg er rasende. Jeg er vant til å åpne helvetes porter og slippe ut all den edder og galle som måtte finnes i meg. Jeg holdt det inni meg. Det er det enkleste. For meg, for han, for alle parter.

Det kom en hånd på låret mitt. Et trykk, så ble den trukket tilbake. Ikke lenge, ikke hardt. Men den var der.

Og det lille trykket gjorde at steinansiktet sprakk, jeg mistet konsentrasjonen, riktignok bare i et øyeblikk, men det var tilstrekkelig. Slusene åpnet seg og det kom tårer ut. De fosset nedover kinnene mine, og ikke visste jeg at det var plass til så mye saltvann i hodet mitt. Et helt lite hav lagde jeg der på bordet. og når bordet var fullt, så rant det videre ned til gulvet. Og den første dråpen lagde et hakk i bordet, og etterpå ville alle de salte dråpene renne i samme retning, og da blir de til en foss.

Og en foss av salte tårer kan fortsatt sees i et hjørne, innerst ved den brune sofaen. Jeg er ikke der lenger. Jeg var måtte gå, ellers hadde jeg druknet.

lydspor: Nick Drake - Northern Light

 

såre tær og hjerter i brann

Jeg kommer fra et smykke.

Som en perle i et blåskjell, slik ligger min by i fjorden sin.

“For en oppvekst du har hatt”, sa han da han så utsikten fra stuen i huset til mine foreldre. Utsikten alene er nok til å fastslå ganske raskt at jeg har vært svøpt i lykke og beskyttelse. I tillegg har jeg fått fiskegrateng, melk, refleksvester og adventskalendere. Jeg var et heldig barn, det er jeg i grunnen fortsatt. Og jeg elsker byen min.

Noen dager elsker jeg den mer enn andre.Jeg tror disse dagene har det til felles at jeg enten tenker at hvis noen andre enn meg hadde sett det som jeg ser, så ville de ikke trodd sine egne øyne. Eller det at noen rent faktisk ser det jeg ser. Ser byen min for første gang. De ser ikke diskusjoner om bompenger, eller for få parkeringsplasser i sentrum. De ser fjellene, havet og lyset. De ser latteren min på en brygge, og de ser at sola varmer ansiktet mitt, selv om klokken er halv seks om morgenen. Og det er natt. Men vi ser ikke natten, den vises ikke på grunn av alt lyset. De ser på klokkene sine og klokkene sier natt, men vi sier dag, vi sier våken og latteren min buldrer og det er ennå masse vin og fins det øl? Vi har ikke tenkt til å være stille ennå. Ikke på mange dager ennå, ikke før festspillene er over.

Jeg er 24 år gammel, og har vært med på 25 festspill. Jeg er stolt av det. Jeg eier en del av festspillene, fordi jeg bærer det med meg i hjertet mitt. Jeg bærer med meg Lars Saabye Christensens prolog, den han leste i generalhagen i 1997. Jeg var fjorten år, og hadde ikke fått med meg navnet hans, bare ansiktet. Og ordene. Jeg gikk på han i byen, og med et barns naturlige likefremhet, gikk jeg bort til han og sa: “Æ likte så godt det du sa i Generalhagen.” Han ble våt i øynene, og det tok mange år før jeg skjønte at dette er noe av det fineste jeg har opplevd. I hjertet mitt har jeg Sagaen om en liten mann som møter en hund, og får sitt livs første venn. Jeg har den lille krittringen, som jeg tok min søster med på. Og hun stod i setet ved siden av meg og ropte høyt, “slipp dukka!”, og jeg rødmet, fordi jeg skjønte at man ikke skulle rope på forestilling, men hun hadde jo rett, dere ødelegger jo dukka. Jeg har mange timers dansing til heftige rytmer, med musikk fra andre breddegrader, og temperaturer som langt overstiger det vi er vant til, og skjørtet mitt flagrer og jeg snurrer, og ingen kan snurre som meg. Og jeg har det, jeg eier det. Dansen, musikken, skjørtet, minnet. Det tilhører meg, men du kan få låne det. Hvis du vil. Jeg krever bare av deg at du skal elske det.

Alle jeg elsker, elsker festspillene i NordNorge. Slik må det være. Først og fremst søstrene mine. De som pynter seg like mye som meg til åpningen (eller nesten, i alle fall), og som prøver like hardt som meg å stå opp før tolv, etter nachspiel som har vart til klokken åtte om morgenen. Og det er et hardt liv.. dere aner ikke. Jeg smiler.

Jeg bærer med meg hvite kjoler, gule, og en rød. Jeg var forelsket i den rød. Altså, ikke i kjolen, men jeg var forelsket når jeg hadde den på meg. Når jeg hadde den gule kjolen på meg hadde jeg kjæreste, men slikt går fort over. Det går bra. I år var jeg hvit. Om noen år kommer jeg kanskje til å si hva jeg var i den hvite kjolen. Foreløpig er det for nært, jeg ser det ikke klart. Jeg har skjeve hornhinner, de har jeg arvet av mamma.

Før var det karneval på åpningen. Jeg kledde meg ut som mann et år, bart og hatt og vest. Jeg var tøff. Også var jeg mus et år, men det begynte å regne, så vi tok en svart søppelsekk over meg, og så var jeg bille i stedet. Det funket fint det, og NRK filmet meg, og jeg hvisket til venninnen min “Du, nu trur æ vi kommer på tv”, og de filmet flere hundre mennesker som står og ser på en politiker som åpner festspill, men to små jenter forkledd som mus eller biller har snudd seg mot kameraet, og jeg hvisker i øret til Inga og jeg hadde rett. Vi kom på tv.

Jeg eier forestillinger som har fått meg til å gråte, konserter som har fått meg til å danse, netter som har fått meg til å smile, musikere jeg har kysset i smug, sko jeg har tråkket i stykker på dansegulv, og som jeg etterhvert har sparket av meg, for man trenger ikke sko under festspillene i NordNorge.

Jeg elsker Festspillene i NordNorge. Et sted, en tilstand. Hvor formuer og damers bryst er store, til å hvile på. Hvor man ikke trenger sko eller vin, beruset blir man uansett. Og jeg er den flinkeste til å snurre.

Mest elsker jeg lyset i øynene til alle dere som ser byen min for første gang. “This is amaaazing” sier dere, og drar på ordene, slik at jeg skal forstå at dere ikke forstår hvordan det er mulig. Og jeg sitter på ei kai i en liten nordnorsk by, og ingen forstår bedre enn meg at det ikke kan forstås. Sola varmer ansiktet mitt og snart skal jeg gå hjem. Men vi skal ikke sove. Ikke riktig ennå. Ikke så lenge vi klarer å holde oss våkne, og så lenge det fins øl. Det fins øl, ikke sant?

lydspor: Halvdan Sivertsen - lyst hele natta

 

Ikke si at du elsker meg. Du elsker meg ikke.

Elske, det gjør man når man blir voksen, det er ikke dueller og kurtiserting og tryster. Det er ikke den scenen hvor de hopper i fontenen fordi de er så forelska, og det bobler på innsida og man vil lage lyd og rote. Du kan lage lyd, og du kjenner mange av mine lyder. Men ikke alle. Du vet ikke hvilke lyder jeg lager i søvne, og når jeg har mareritt og våkner våt av svette i senga eller i senga di. Jeg vil ikke akkurat si at de lydene er viktig, og i alle fall ikke viktigere enn latteren min, eller lydene jeg kan lage på gitaren, eller når jeg synger med helium-stemme. Det er bare det at de er en del av pakken, og man vi vite om hele pakken før man begynner å snakke om kärlek.

Ikke si at du elsker meg, “elsker” handler ikke om romantikk. Du elsker ikke meg. Du håper på meg. Og jeg liker å være noens håp, men når du sier at du elsker meg så ødelegger du, fordi du sier at det jeg er, det vi er enige om at jeg er nå, ikke er nok. Og jeg antar at hvis man skal si at jeg har lært noe i det hele tatt, så er det at jeg er nok. Jeg er bra nok, høy nok, smart nok, rask nok, søt nok, sterk nok.

Og ingen skal få lov til å få meg til å føle det som om jeg ikke er bra nok igjen. Det er alt.
Jeg sier ikke at du gjør det, altså! I alle fall ikke hele tiden, kanskje bare når du sier det med “elsker”. Og det er vel kanskje paradoksalt. Kanskje jeg overreagerer. Det vil tiden vise. Bare ikke.. Jeg tror ikke på deg. Du elsker ikke meg. Du vet jo ikke hvem jeg er.

Jeg ønsker meg kjærlighet, jeg ønsker meg tosomhet. Jeg leter etter den, tror jeg. Jeg tror på den. Og jeg håper. Når jeg drømmer om den, så drømmer jeg om teite hverdagsting. Jeg ser på mennesker som elsker hverandre, og jeg ser at de heier på hverandre. Og jeg tenker på travle hverdager, og fiskegrateng. Jeg ønsker meg det. En som ligger i senga en kveld jeg har vært ute på byen når han ville være hjemme, og jeg skulle kanskje bare ta et glass vin, men ramla utpå som jeg (la oss innse det) svært ofte gjør. Og Jeg kryper oppi senga og lukter av fyll, og håret mitt lukter røyk, og jeg sjangler og ler litt for høyt, som jeg svært ofte gjør. Og selv om han blir irritert over at brisne meg kommer og vekker han, så skal han le, kalle meg håpløs, og dra meg inntil seg. En gang, når jeg tok toget fra Bergen til Oslo, hadde jeg en kjæreste som sovnet på armen min, egentlig hele siden min. Jeg satt skjevt og hadde en dings fra stolen oppi rumpa. Det gjorde sinnsykt vondt, men jeg flyttet meg ikke, for da hadde han våknet. Jeg vil ha en som kan lage fiskegrateng, og som ikke flytter seg, selv om han får ondt i rumpa. Og som hater å ta oppvasken, det gjør jeg og. Aviser og sånn. Kveldsmat og hverdag. Jeg trenger ikke romantikk og blomster liker jeg ikke. Jeg er dessuten allergisk.

Ikke si at du elsker meg før du vet hvordan bæsjlukta mi er og ikke har noe imot å klemme kvisene på ryggen min og har hørt meg kjefte og smelle når jeg er premenstruell ikke si at du elsker meg før du har hatt sex med meg om morgenen, før vi egentlig har våknet, og når vi egentlig ikke har tid. ikke si at du elsker meg før jeg har laget frokost til deg, og innrømmet at den filmen jeg gråter mest til av alle er “little women”, og utelukkende fordi den minner meg om søstrene mine. Ikke før vi har tilbrakt en hel dag i sengen sammen, og håret mitt lukter seng og søvn, og laknene lukter av deg og meg. Og huden er varm og trøtt. Sånn som huden blir når man ligger i sengen hele dagen, og det gjør jeg nesten aldri. Ikke engang det vet du om meg, ikke fan at du elsker meg.